12,sept kl.11: Gudstjeneste i tilknytning til Aukrustjubileet. Biskop Solveig Fiske

19. sept kl. 11.00: Gudstjeneste Alvdal kirke med konfirmantpresentasjon

03. okt kl. 11.00: Gudstjeneste Alvdal kirke 

10. okt kl. 11.00 Gudstjeneste Alvdal kirke

17. okt kl. 11.00 Gudstjeneste Basheim

31. okt kl. 19.00 Salmekveld Alvdal kirke

07. nov kl. 11.00 Allehelgensmesse Alvdal kirke

14. nov kl. 11.00 Gudstjeneste Alvdal kirke

28. nov kl. 11.00 Familiegudstjeneste i Alvdal kirke med utdeling av 4 års bok og cd til 5                                      åringer

01. des kl. 11.00 Adventsgudstjeneste Solsida

05. des kl. 11.00 Gudstjeneste Strandbu

24. des kl. 11.00 Julegudstjeneste Egnund 

24. des kl. 13.30 Julegudstjeneste Solsida

24. des kl. 15.00 Julegudstjeneste Alvdal kirke

25. des kl. 11.00 Høytidsgudstjeneste Alvdal kirke

31. des kl. 18.00 Nyttårsgudstjenste Alvdal kirke

Hellige dager var dager viet til Gud= dager alle skulle ha mulighet til å komme til gudstjeneste; det var noe av bakgrunnen til at keiser Konstatin den store på 300-tallet gjorde SØNDAGEN til fridag også for slaver og arbeidere: alle skulle ha fri for å kunne gå til gudstjeneste. Helligdag i betydningen viet til gud(stjeneste) var søndagen allerede.

Kirken fikk etterhvert flere hellige dager utenom søndagen og de store høytidsdagene ved jul, påske og pinse. Man fikk en rekke kirkelige festdager for helgener= hellige menn og kvinner. Hellige menn og kvinner var først personer som døde for sin tros skyld, altså martyrer. Seinere ble helgenbegrepet utvidet til også omfatte såkalte "confessores," personer som hadde opplevd forfølgelse, men ikke ble drept, og etterhvert kom også andre med i begrepet- personer som ble oppfattet som forbilder for troende i sin tro og sine liv.

Disse fikk etterhvert sin egen festdag i kirkeåret. Først på 1200-tallet overtok paven helgenkåringen/kanoniseringsprosessen. Forutfor det fantes det en rekke lokale helgener som ble æret   ilokalsamfunn/regioner av større eller mindre omfang - og som fikk SINE festdager. St.Olav er en slik "regional" helgen, populær i Skandinavia og bl.a. i Scotland.

De fremste og mest internasjonale helgener var Jesu mor, Maria, apostlene og i østkirken spesielt flere gammeltestamentlige personer, dette til forskjell fra vestkirken. Maria har flere festdager i den katolske kirkes kalender, noe som åpenbart indikerer hennes spesielle status for den romersk-katolske kirke.

ALLEHELGENSDAG var opprinnelig en festdag for alle helgener i ovennevnte spesielle forstand. Man hadde også en egen dag, "ALLESJELERSDAG" der man mintes de "vanlige" troende døde. I middelalderen var det skikk at de dødes navn var skrevet ned og ble lest opp i gudstjenesten.

Ved reformasjonen fjernet Luther de fleste egne festdager for helgenene, men enkelte dager beholdt han, faktisk. Allehelgensdag er i vår kirke i dag mange steder i praksis blitt "allesjelersdag."  Dette har man tatt hensyn til i den nye Tekstboka (samling av bibeltekster som skal brukes i gudstjenestene) der man nå har fått tekster mer innrettet på slike minnegudstjenester. Fram til gudstjenestereformen har bibeltekstene på Allehelgensdag vært preget av dagens opprinnelige betydning- tekster som f.eks. har handlet om troskap i etterfølgelse av Kristus - noe som ikke uten videre passer særlig i en minnegudstjeneste der sorg og savn kan prege menigheten.

Hellige dager var dager viet til Gud= dager alle skulle ha mulighet til å komme til gudstjeneste; det var noe av bakgrunnen til at keiser Konstatin den store på 300-tallet gjorde SØNDAGEN til fridag også for slaver og arbeidere: alle skulle ha fri for å kunne gå til gudstjeneste. Helligdag i betydningen viet til gud(stjeneste) var søndagen allerede.

Kirken fikk etterhvert flere hellige dager utenom søndagen og de store høytidsdagene ved jul, påske og pinse. Man fikk en rekke kirkelige festdager for helgener= hellige menn og kvinner. Hellige menn og kvinner var først personer som døde for sin tros skyld, altså martyrer. Seinere ble helgenbegrepet utvidet til også omfatte såkalte "confessores," personer som hadde opplevd forfølgelse, men ikke ble drept, og etterhvert kom også andre med i begrepet- personer som ble oppfattet som forbilder for troende i sin tro og sine liv.

Disse fikk etterhvert sin egen festdag i kirkeåret. Først på 1200-tallet overtok paven helgenkåringen/kanoniseringsprosessen. Forutfor det fantes det en rekke lokale helgener som ble æret   ilokalsamfunn/regioner av større eller mindre omfang - og som fikk SINE festdager. St.Olav er en slik "regional" helgen, populær i Skandinavia og bl.a. i Scotland.

De fremste og mest internasjonale helgener var Jesu mor, Maria, apostlene og i østkirken spesielt flere gammeltestamentlige personer, dette til forskjell fra vestkirken. Maria har flere festdager i den katolske kirkes kalender, noe som åpenbart indikerer hennes spesielle status for den romersk-katolske kirke.

ALLEHELGENSDAG var opprinnelig en festdag for alle helgener i ovennevnte spesielle forstand. Man hadde også en egen dag, "ALLESJELERSDAG" der man mintes de "vanlige" troende døde. I middelalderen var det skikk at de dødes navn var skrevet ned og ble lest opp i gudstjenesten.

Ved reformasjonen fjernet Luther de fleste egne festdager for helgenene, men enkelte dager beholdt han, faktisk. Allehelgensdag er i vår kirke i dag mange steder i praksis blitt "allesjelersdag."  Dette har man tatt hensyn til i den nye Tekstboka (samling av bibeltekster som skal brukes i gudstjenestene) der man nå har fått tekster mer innrettet på slike minnegudstjenester. Fram til gudstjenestereformen har bibeltekstene på Allehelgensdag vært preget av dagens opprinnelige betydning- tekster som f.eks. har handlet om troskap i etterfølgelse av Kristus - noe som ikke uten videre passer særlig i en minnegudstjeneste der sorg og savn kan prege menigheten.